Filmfrelst

Film fra sør 2021: I denne episoden snakker vi om den japanske regissøren Ryûsuke Hamaguchi og hans Cannes-vinner Drive My Car, som er et av høydepunktene under årets Film fra sør-festival. Ryûsuke Hamaguchi har de siste årene seilet opp som en av Japans viktigste filmskapere. Han gjorde seg bemerket på filmfestivalen i Locarno med fem og en halv time lange Happy Hour i 2015, men fikk sitt store gjennombrudd i år, med Éric Rohmer-inspirerte Wheel of Fortune and Fantasy og Drive My Car. Filmene deltok i hovedkonkurransene i henholdsvis Berlin og Cannes, og sistnevnte mottok en særdeles fortjent pris for beste manus. Drive My Car er basert på Haruki Murakamis novelle ved samme navn (fra samlingen Menn uten kvinner), og handler om skuespilleren og regissøren Kafuku (Hidetoshi Nishijima). To år etter at han mister sin kone, reiser han til Hiroshima for å regissere en teateroppsetning av Anton Tsjekhovs Onkel Vanja, med en særdeles original tilnærming som går ut på at skuespillerne snakker forskjellige språk, og

I denne episoden av Filmfrelst diskuterer vi Julia Ducournaus kontroversielle Gullpalme-vinner Titane, som nå er aktuell på norske kinoer. Vi reflekterer også over hva som gjør body horror-sjangeren så fascinerende. Franske Julia Ducournau fikk sitt gjennombrudd med skrekksensasjonen Raw i 2016, og deltok altså med Titane i hovedkonkurransen i Cannes i år, der Ducournau ble den andre (!) kvinnelige regissøren til å vinne Gullpalmen. Titane er en av de mest kompromissløse og polariserende filmene som noensinne har vunnet pris i Cannes, og er en film man vanskelig kan snakke om uten å gå detaljert til verks. Mottagelsen her i Norge etter kinopremieren tyder på at Titane er et uregjerlig verk få er helt enige om, og dette er også tilfelle for panelet i denne podkastepisoden, der vi har besøk av filmskaper og body horror-entusiast Emilie Blichfeldt (How Do You Like My Hair?, Saras intime betroelser), i samtale med Montages-redaktør Lars Ole Kristiansen. Episoden inneholder spoilere, men de varsles underveis.

Cinemateket i Oslo ruller i disse dager ut et retrospektiv med Unni Straumes fem kinofilmer, og i katalogteksten beskriver kurator Kjell Runar Jenssen regissøren som er «en av Norges mest kompromissløse filmkunstnere». I podkastepisoden nedenfor møter vi Straume for en lengre samtale om hennes filmkunstnerskap, i anledning visningene på Cinemateket. Etter spillefilmdebuten med Til en ukjent i 1990, der Straume videreutviklet sine visuelle utforskninger fra dokumentarfilm på 1980-tallet over i et poetisk-realistisk filmspråk, tok hun med seg Strindberg-adaptasjonen Drømspel til Cannes i 1994, hvor hun var invitert til konkurransen i den offisielle sideseksjonen Un certain regard, ved siden av regissører som Claire Denis og Olivier Assayas. (I hovedkonkurransen samme år var det Pulp Fiction som tok hjem Gullpalmen.) I de to spillefilmene som fulgte, Thranes metode (1998) og Musikk for bryllup og begravelser (2002), jobbet Straume videre med å finne balansen mellom å strukturere filmen rundt et narrativ samtid

Filmfestivalen Arkitekturfilm Oslo ble i år arrangert fra 21.-24. oktober, og etter visningen av dokumentaren Tokyo Ride på Kunstnernes Hus Kino, møtte vi regissørparet Ila Bêka og Louise Lemoine (Bêka & Lemoine) til en samtale foran publikum, som her presenteres i en spesialepisode av Filmfrelst. Den berømte japanske arkitekten Ryue Nishizawa står i sentrum for Tokyo Ride, en leken og nær portrettdokumentar som tar utgangspunkt i én dag i Nishizawas travle liv – der regissørene Bêka & Lemoine møter ham på bakkeplan med håndholdt kamera, for et etterlengtet møte som tar form av en kjøretur (i arkitektens elskede Alfa Romeo) gjennom den japanske metropolen. Bêka & Lemoine har siden sin første film sammen som duo, Koolhaas Houselife (2008), skildret ulike arkitektur-relaterte temaer eller motiver i sine produksjoner, da Ila Bêka selv har bakgrunn som arkitekt og Louise Lemoine opprinnelig er kunsthistoriker. Som filmskapere har de jobbet på siden av den tradisjonelle filmbransjen/-industrien, og i

Verdens verste menneske er nå omsider premiereklar for sitt norske publikum, og i denne podkastepisoden møter vi Joachim Trier til en lang, eksklusiv samtale om alt fra manusets opprinnelse, filmens sjangerlek og personlige livserfaringer som ledet til tematiske utforskninger, til ulike digresjoner der Trier blant annet byr på en runde anbefalinger av hvilke nye filmer han selv har likt best i 2021. Etter den historiske festivalsuksessen i juli – da filmen konkurrerte i Cannes og vant juryens pris for beste kvinnelige skuespiller (Renate Reinsve) – har Trier og Verdens verste menneske blitt bejublet av internasjonale kritikere og posisjonert seg som en av årets mest omtalte filmer. (Hør våre to intervju-podkaster fra Cannes, med henholdsvis skuespillere og produsent.) Nå åpner Verdens verste menneske på kinoer både i Frankrike og Norge, og dette dybdeintervjuet med Joachim Trier strekker seg over hele 75 minutter. Det markerer også filmskaperens comeback som gjest på Filmfrelst etter ni års (ufrivillig) pau

Vittorio De Sica var en sentral regissør i den italienske neorealismen, og har med klassikere som Sykkeltyvene (1948) og Umberto D. (1952) sikret seg en evig plass i filmhistoriens kanon. Men De Sica signerte også en rekke filmer som ikke huskes like godt, og i denne podkastsamtalen løfter vi frem en av dem: den vidunderlige satiren Il Boom (1963). Med den folkekjære italienske komikeren og filmskuespilleren Alberto Sordi i sentrum, byr De Sica (og hans faste manusforfatter Cesare Zavattini) i Il Boom på en tragikomisk skildring av den nyrike klassen som vokste frem i Italia på 1960-tallet – en periode med brå økonomisk vekst i etterkrigstidens Italia, ofte omtalt som «Il Boom» – og særlig skjebnen til den velmenende, gjeldstyngede entreprenøren Giovanni Alberti (Sordi). I vår samtale nedenfor presenterer vi filmens plassering i De Sicas filmkunstnerskap, og diskuterer dens ulike kvaliteter som satire og symbolladet komedie, samtidig som vi gir litt ekstra plass til å sette ord på hvordan Alberto Sordi med

James Bond er igjen tilbake på kinolerretet, og i denne podkastepisoden diskuterer vi No Time to Die. Dette er femte og siste gang at skuespiller Daniel Craig gestalter verdens mest berømte hemmelige agent. Med amerikansk-japanske Cary Joji Fukunaga i registolen, svenske Linus Sandgren bak kamera og Hans Zimmers navn på partituret – bare for å nevne noen av de involverte filmkunstnerne – lå mye til rette for at No Time to Die kunne bli en verdig opptur og avslutning på Craig-epoken i filmserien om 007, som begynte med Dr. No i 1962 og nå teller totalt 25 filmer. Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Roskva Koritzinsky og Thor Joachim Haga, tre av Montages’ mer «vanlig interesserte» i James Bond, så i vår spoilerfylte podkastsamtale nedenfor blir det ikke detaljert nerding på mikroskopisk nivå, men derimot en grundig og åpen vurdering fra panelet av hvordan No Time to Die fungerer (eller ikke fungerer) som Bond- og underholdningsfilm, og hva det er ved James Bond-seriens konvensjoner man ønsker å få serve

Venezia 2021: I denne avsluttende podkastepisoden fra filmfestivalen i Venezia snakker vi om to av hovedkonkurransens mest interessante filmer, Paul Schraders The Card Counter og Pablo Larraíns Spencer. Etter comebacket med First Reformed (2017) har Paul Schrader returnert til den internasjonale festivalverdenens hovedscene med sin nye film, det eksistensielle gamblerdramaet The Card Counter, som altså var nominert til Gulløven. Chilenske Pablo Larraín, som nå virker å ha klippekort i Venezias hovedkonkurranse, følger med Diana-prosjektet Spencer opp mange av motivene fra biografifilm-suksessen med Jackie (2016). Begge disse filmene er blant titlene vi i Montages har diskutert ivrigst underveis på årets festival, men utrolig nok ble hverken The Card Counter eller Spencer belønnet med priser av Bong Joon-hos jury. I episoden nedenfor setter vi av godt med tid til å snakke oss gjennom disse to filmene, deres utforming og tematikk, men uten å komme med spoilere. Mot slutten av episoden trekker vi også inn noe

Venezia 2021: I denne festivalepisoden fra Lido har vi besøk av den italienske kritikeren Tommaso Tocci, og blant filmene vi setter under lupen er Paolo Sorrentinos The Hand of God («È stata la mano di Dio») og Jane Campions The Power of the Dog – begge produsert av Netflix. Da Bong Joon-ho sin jury delte ut festivalens priser lørdag kveld, ble både Paolo Sorrentino og Jane Campion invitert opp på scenen i Sala Grande for motta hver sin sølvløve. The Hand of God fikk juryens spesialpris og The Power of the Dog ble belønnet med prisen for beste regi. I tillegg gikk prisen for beste unge skuespiller til Filippo Scotti, som gestalter en ung Sorrentino i den dypt selvbiografiske The Hand of God. I samtalen nedenfor – tatt opp noen dager før prisutdelingen – går vi grundig til verks i en diskusjon om disse to filmene, uten å avsløre sentrale plottdetaljer. Episoden er altså uten spoilere, og ser blant annet nærmere på hvordan både Sorrentino og Campion lykkes med å holde sin filmatiske egenart ved like nå som de

Venezia 2021: I denne festivalepisoden av Filmfrelst snakker vi om Last Night in Soho og Mona Lisa and the Blood Moon, som begge har hatt verdenspremiere i Venezia. Den eklektiske britiske regissøren Edgar Wright forsøker seg på et nytt sjangereksperiment i Last Night in Soho, som slekter på både Repulsion (1965), A Nightmare on Elm Street (1984) og diverse italienske giallo-filmer. I hovedrollen møter vi stjerneskuddet Thomasin McKenzie. Vi diskuterer om Wright her lykkes med å hylle sine forbilder, og samtidig skape noe nytt? I Mona Lisa and the Blood Moon returnerer iransk-amerikanske Ana Lily Amirpour (A Girl Walks Home Alone at Night) med en underlig miks J-horror, superheltfilm og buddy-komedie, svøpt inn av en Jim Jarmusch-atmosfære og satt til New Orleans. Episoden inneholder ingen spoilere. Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Lars Ole Kristiansen, Ida Madsen Hestman og NRK Filmpolitiets Birger Vestmo. God lytting!

Venezia 2021: Årets mest etterlengtede og påkostede film, Denis Villeneuves adaptasjon av Dune, har endelig hatt verdenspremiere. Montages var til stede og formidler sine reaksjoner i podkasten nedenfor. Regissør Denis Villeneuves pandemi-utsatte science fiction-epos Dune, basert på Frank Herberts kultroman ved samme navn, antas være blockbusteren som for alvor kan bringe folk fra hele verden tilbake til kinosalene. Det gjenstår å se, og hvis inntjeningen ikke står i forhold til budsjettet, er det store sjanser for at de planlagte oppfølgerne ikke blir noe av. Det er verdt å merke seg at den faktiske tittelen på filmen (slik det fremgår i fortekstene) er «Dune Part 1». Med Blade Runner 2049 (2017) demonstrerte Villeneuve at han virkelig mestrer science fiction-sjangeren og det å ivareta og videreutvikle et allerede etablert fiksjonsunivers med både integritet og respekt. Etter at David Lynch gikk på trynet i sitt forsøk på å skape filmmagi av Herberts visjoner i 1984, har det bare vært et tidsspørsmål før

Venezia 2021: Filmfestivalen i Venezia er i gang og Montages er på plass. I denne første podkastepisoden fra Lido snakker vi om årets åpningsfilm – Pedro Almodóvars Madres paralelas. Med strenge smitteverntiltak på plass, og redusert kapasitet i kinosalene på Lido (annethvert sete holdes ledig), går denne 78. utgaven filmfestivalen i Venezia av stabelen nå i starten av september. Og med den spanske mesterregissøren Pedro Almodóvars nye verk som første film i hovedkonkurransen, starter festivalen på et meget høyt nivå. Madres paralelas handler om snart 40-årige fotografen Janis (Penélope Cruz) og tenåringen Ana (Milena Smit), som deler rom på sykehuset der de føder hver sin datter, på samme dag. De to kvinnene befinner seg på ulike steder i livet, men deler det faktum at de går en tilværelse som alenemødre i møte. Idet faren til Janis' baby mener jenta ikke kan være hans barn, og ber om en farskapstest, settes en serie omseggripende hendelser og avsløringer i gang et drama som føles vintage Almodóvar. Vi un

Tidligere i år ble regissør Jasmila Žbanić Oscar-nominert for sin nye film Quo Vadis, Aida?, og fra 3. september er filmen kinoaktuell i Norge. I denne podkastepisoden stiller Žbanić til samtale med oss om sitt kritikerroste drama, som utspiller seg 11. juli 1995, den tragiske dagen som innledet folkemordet i Srebrenica under krigen i Bosnia. For femten år siden deltok Žbanić i hovedkonkurransen i Berlin med sin spillefilmdebut Grbavica (2006), som gjorde voldsomt inntrykk med sitt kloke, gripende mor/datter-drama om krigstraumer og livsløgn, og som endte opp med å få Gullbjørnen av juryen ledet av Charlotte Rampling. Senere samme år besøkte hun Norge, og i den anledning gjorde hun blant annet et intervju med Morgenbladet («Indre krigføring»), ført i pennen av Montages-redaktør Karsten Meinich, som den gang var frilans filmskribent. I podkastsamtalen nedenfor plukker Meinich opp noen av trådene fra sin forrige samtale med Žbanić, og knytter samtidig an de dramatiske hendelsene vi får se i Quo Vadis, Aida?

Cannes 2021: Årets utgave av filmfestivalen i Cannes gikk av stabelen i juli, og i denne aller siste podkastepisoden fra festivalen diskuterer vi Wes Andersons The French Dispatch og Jacques Audiards Les olympiades. Allerede våren 2020 ble det offentliggjort at Wes Anderson ville returnere til Cannes med sin nye film The French Dispatch, som den gang ble valgt ut til å åpne festivalen. 2020-utgaven ble som kjent korona-avlyst, og Andersons film ble da også utsatt både én og to ganger under pandemien, før årshjulets tilfeldigheter gjorde at en Cannes-premiere likevel ble en virkelighet i 2021. Vi så The French Dispatch i Lumière-palasset under festivalen, der den ble vist i hovedkonkurransen, og i vår samtale nedenfor setter vi Wes Andersons dukkehus-lignende visualitet og særegne stil under lupen. Panelet er ikke bare enige om hva som lykkes og/eller mislykkes i Andersons frankofile lekegrind av en film, der magasinjournalistikk fra en forgangen tid mytologiseres i det titulære tidsskriftet og «kunsten å f

Cannes 2021: Årets utgave av filmfestivalen i Cannes ble avsluttet 17. juli, og vår dekning går nå også mot slutten. I denne nest siste podkastrapporten fra festivalen diskuterer vi Leos Carax' Annette og Joanna Hoggs The Souvenir: Part II. Både Carax og Hogg er regissører vi holder høyt her i Montages-redaksjonen, så forventningene til disse to filmene var ganske spisset før vi reiste til Cannes. Ettersom det virker å gå nesten ti år mellom hver film av Leos Carax, som sist presenterte Holy Motors i 2012, blir hvert verk fra ham en begivenhet, mens det at Joanna Hogg ville følge opp sin hittil mest profilerte film The Souvenir (2019) med en del 2 av samme fortelling, var nysgjerrighetsskapende i seg selv. Ikke bare snakket vi om The Souvenir (del 1) under Berlinalen i 2019, men Hogg har også tidligere kommet i fokus på Filmfrelst, da vi i 2015 fikk besøk av kritiker Aleksander Huser for å snakke om den britiske auteurens første tre spillefilmer (hør episoden her). Så da panelet til denne episoden om Annett

Cannes 2021: Regissør Paul Verhoeven fylte 83 år nå i sommer, men er like vital og risikovillig som før, og i denne podkastepisoden setter vi fokus på Verhoevens nye film Benedetta – som nylig hadde premiere i Cannes. Årets utgave av filmfestivalen i Cannes ble avsluttet lørdag 17. juli, og mange lettede deltagere kunne med en rekke sterke filmopplevelser i kofferten reise hjem like før Europa gikk en ny bølge koronasmitte i møte. Underveis i festivalen publiserte vi en rekke podkastepisoder, og trygt hjemme fortsetter vi nå med de resterende samtalene tatt opp i Cannes. Først ut er praten vår om Benedetta, som var en av titlene vi gledet oss aller mest til før festivalen. Verhoevens film fikk omsider sin premiere på Croisetten, etter mange utsettelser, og vi var på plass i festivalpalasset under urpremieren. Vårt panel i Cannes er satt sammen av Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen fra Montages-redaksjonen, samt Sveinung Wålengen fra Verdensteatret og Chloé Faulkner fra Filmklubbforbundet. Episoden inn

I juni møtte vi regissør Tommy Wirkola (Død snø, Hansel & Gretel) for en todelt spesialepisode av Filmfrelst. I første del snakket vi om hans filmkarriere – fra Alta til Hollywood, og her følger andre del av samtalen. I denne episoden retter vi fokuset mot Wirkolas kinoaktuelle nye film, I onde dager, en bekmørk komedie med Aksel Hennie og Noomi Rapace i hovedrollene som et ektepar med et litt i overkant morbid, bokstavelig konsept om hvordan en skilsmisse kan gjennomføres – på en nært forestående hyttetur. Wirkola forteller om hvordan utbruddet av koronapandemien motiverte ham til å returnere fra Hollywood til Norge for å lage I onde dager, en film som opprinnelig skulle lages i USA, og hvordan Aksel Hennie, Noomi Rapace og et stjernelag av norske skuespillere bidro til å realisere hans Tarantino- og Coen-brødrene-inspirerte voldskomedie. Montages-redaktør Karsten Meinich leder samtalen med Tommy Wirkola, som ikke inneholder spoilere. God lytting!

Cannes 2021: I denne omfangsrike podkastepisoden har vi satt oss ned på siste festivaldag i Cannes for å diskutere de norske filmene Verdens verste menneske og De uskyldige, samt prisutdelingen og Gullpalmen med våre danske kritikervenner Christian Monggaard (Information) og Nanna Frank Rasmussen (Politiken). Prisutdelingen i Cannes lørdag 17. juli ble en av historiens mest minneverdige, av flere årsaker. Idet showet så vidt var begynt, plumpet jurypresident Spike Lee ut med tittelen på Gullpalme-vinneren, takket være kommunikasjonsvansker med den franske programlederen. Så all spenning knyttet til hvem av de oppmøtte som skulle få festivalens hovedpris, gikk opp i røyk. Slik oppstod det en litt uhøytidelig stemning, som i sum ble mer sjarmerende enn irriterende. Julia Ducournau ble Cannes-historiens andre (!) kvinnelige regissør til å ta imot Gullpalmen (den forrige var Jane Campion for The Piano i 1993). At vinneren ble Titane gir Lees jury solide kulhetspoeng – for dette er en av de villeste filmene som

Cannes 2021: I denne episoden diskuterer vi Mia Hansen-Løves nye film Bergman Island, som vises i hovedkonkurransen og som har Anders Danielsen Lie i en av de sentrale rollene. Filmen tar utgangspunkt i omgivelsene der Ingmar Bergman holdt til, på øya Fårö utenfor Gotland i Sverige, hvor det hvert år arrangeres en festival til hans ære, den såkalte Bergmanveckan. Hit ankommer et filmskaperpar (spilt av Tim Roth og Vicky Krieps ), og miljøene inspirerer dem begge til å skrive. Ut av Krieps-figurens utkast til en fortelling vokser det frem en film inne i filmen, sommerlig og romantisk... og melankolsk, med Mia Wasikowska og Danielsen Lie i rollene som ekskjærester med ufullendte følelser. I samtalen nedenfor diskuterer vi filmen uten å avsløre sentrale punkter i handlingen, og ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Sveinung Wålengen, Andrea Skotland, Lars Ole Kristiansen og Chloé Faulkner. God lytting!

Cannes 2021: I denne podkastepisoden fra Croisetten løfter vi frem to av de Gullpalme-nominerte filmene som har gjort størst inntrykk fra første halvdel av festivalen, Mahamat-Saleh Harouns Lingui fra Tsjad og Juho Kuosmanens Hytti nro 6 fra Finland. Med hele 24 filmer i hovedkonkurransen, byr årets festivalmeny på et stort spenn av ulike tematiske behandlinger, visuelle motiver og fortellergrep – og filmene åpner vinduer til steder og mennesker fra ulike hjørner av verden. Lingui og Hytti nro 6 er to eksempler på dette, og i samtalen nedenfor har Montages-redaktør Karsten Meinich og Chloé Faulkner fra Filmklubbforbundet satt seg ned på en kafé i Cannes for å diskutere opplevelsen av disse to filmene og hvordan de har markert seg i årets hovedkonkurranse. Samtalen inneholder ingen spoilere. God lytting!